Baalsrudekspedisjonen framme.

Målet i Sverige er nådd.

Her er siste reisebrev frå ekspedisjonen skrive av Knut Oscar Flæten. banksjef i Sparebank 1 Hallingdal.

REISEBREV 8 (13 april)
Vi har nådd Sverige – friheten for Jan Baalsrud. Ekspedisjonen er ved veis ende, og deltakerne er i skrivende stund på vei hjem. Med utgangspunkt hvor siste reisebrev sluttet (Lyngseidet) ble neste etappe meget dramatisk for Jan Baalsrud. Vår videre ferd mot Sverige skulle også komme til å inneholde litt dramatikk, men jeg tar det i riktig rekkefølge.

Fredag startet vi fra Lyngseidet, og alle hadde nå ski på beina. Målet er Furuflaten, og ruten går opp i fjellet og deretter inn blant Lyngsalpene for å ende i en bratt nedstigning til Lyngsdalen som igjen ender ut på Furuflaten. De blåste godt i tretoppene allerede på vei oppover mot Kvalvikfjellet / Goalsevarri (hvor jeg og Antony hadde vært på toppen forrige dagen). Vi skjønte at dette kom til å bli en ”rusket” dag. Vi hadde fått melding om at sjefen for hærens styrker – general Grandhagen - ønsket å besøke oss på formiddagen via helikopter, og vi forventet at dette vil skje på fjellplatået som går under Kvalvikfjellet. Etter 1,5 time ”stanget” vi i skydekket og valgte å stoppe for å vente på helikopteret. Etter en time, en flott sneborg for å skjule oss for vinden og ingen helikopterlyd valgte vi likevel å gå videre. Å beholde varmen var viktigere enn generalen. Inne på fjellplatået ble vi ringt opp av Vidar Sæther i helikopteret og vi fikk avgitt en kartreferanse. Kort tid etter fikk vi anledning til å håndhilse på general Grandhagen - ekspedisjonens viktigste medhjelper. Etter en liten tale fra generalen og overrekkelse av medalje til hvert ekspedisjonsmedlem, overrakte Mike en ”linjewhisky” til generalen (kjøpt i Shetland og brakt hele veien til Kvalvikfjellet). Det var veldig hyggelig og viktig for oss å få til dette møtet, da samarbeidet med forsvaret har vært helt avgjørende for gjennomføringen av ekspedisjonen. Etter intervju / bilder med NRK Troms og Nordlys var vi igjen overlatt til oss selv. Vi gjennomførte nedstigningen til Kvalvikdalen og tok lunsj i snøværet.

Lavt skydekke, sterk vind og snø reiste spørsmålet om muligheten for å gå videre. Vi var heldig med vindretningen slik at snøskredfaren ikke ville øke i nedstigningen til Lyngsdalen, og jeg tok ansvaret for å føre gruppa gjennom Lyngsalpene til Furuflaten. For de fleste i gruppa ble det en ”sterk” opplevelse å bevege seg i fjellet med null sikt overlatt til kart, kompass og GPS vel vitende om hvilket terreng vi nå passerte. Det ble nå lettere å forstå hvordan Jan Baalsrud opplevde forholdene for 63 år siden.

”Det var tidlig ettermiddag da det begynte å blåse. Bare et par minutter senere hvirvlet snøen rundt ham i alle retninger, og fjelltoppene ble pakket inn i tunge urolige skyer. Som et tog i fart var uværet over han. Skyene slapp seg nedover dalsidene, og til slutt kom snøværet. Før han fikk summet seg, var han innhyllet i en voldsom storm. Jeg må ned av fjellet! Jeg må finne tilbake til fjorden og lavlandet!”

I motsetning til Jan var vi godt utstyrt for å finne veien, og vi sto noen timer senere på kanten av nedstigningen til Lyngsdalen. En bratt nedstigning på flere hunder meter som delvis ble gjennomført til fots. Det var en tydelig lettet gjeng som satte føttene på flatere mark og med bedre sikt rundt seg. Lyngsdalen er forholdsvis bred og flat innerst inne. Her hadde Jan forsøkt å finne veien ut, men istedenfor gikk han innover i dalen og rett i en fjellside hvor han sannsynligvis selv utløste et snøskred. Dette er sannsynlig fordi det ligger en snøskavl over det stedet hvor snøraset er markert. Jan brukte flere dager på finne veien ned til Furuflaten pga. storm og snøblindhet. Jan snublet inn hos familien Grønvoll. Vi var nede ved skolehuset etter ca 1,5 time.

Bjørn H. Larssen – sønn av Alvin Larssen (en av Jans medhjelpere på Furuflaten) hadde gitt oss innpass på skolehuset og avtalt møte med ordføreren i Lyngen. Etter en rask dusj ble vi ønsket velkommen av ordføreren og fortalt hvor viktig det er å holde hendelser som flukten til Jan Baalsrud i hevd. Etter middag drog fire av oss (meg, Mike, Richard og John A (vår støtte langs landeveien)) til låven på Grønvoll for å tilbringe natten i høyet. Det ble en rolig og kald natt hvor tankene kunne ledes til dramatikken som utspant seg på Grønvoll for mange år siden.

Låven på Grønvoll er sentral under flukten til Jan. Etter å ha snublet inn døren på gården til Grønnvoll – helt utmattet, nesten ikke i stand til å gjøre rede for seg – ble han fraktet over til låven for videre stell. Hendelsen i Lyngsdalen hadde fart så ille med ham at han heretter var bårepasient under resten av flukten mot Sverige. Etter flere døgn på låven ble Jan utrolig nok ikke oppdaget etter en husundersøkelse av tyskerne. Denne husundersøkelsen satte fart i planen med å få Jan videre. Dette var en dristig plan om å dra Jan på kjelke gjennom bygda ned til sjøen og frakte han med båt de 10 km over til den andre siden. Her fantes det en liten koie isolert fra resten av omverden. Hotell Savoy i Revdalen.

På lørdag skulle vi videre til Revdalen og Manndalen, men først skulle vi gjennomføre to viktige besøk. Bjørn H. Larssen var vår guide. Hjemmebesøket hos Agnete Grønnvoll ble en sterk opplevelse. Agnete var med Marius Grønnvoll (senere giftet de seg) opp på fjellet for å se til Jan etter en uke i snøhulen. Som Agnete selv sier: Da vi fant ham var han så dårlig at jeg egentlig ønsket at han var død. I tillegg til Agnete stilte en av sønnene og et barnebarn opp under vårt timelange besøk. Deretter bar det ned til utstillingen som stiftelsen til Jan Baalsrud har satt opp på Furuflaten. Her fikk vi informasjon om stiftelsen og deres arbeid og ikke minst se den flotte utstillingen de har vedrørende flukten til Jan Baalsrud og omstendighetene rundt denne. Her finnes blant annet pistolen Jan brukte under flukten og rattet til MS Brattholm. Kaffe, lefser og wienerbrød var heller ikke å forakte for en gjeng som levde på britisk stridsproviant.

Litt over kl 1000 – mett av inntrykk, kaffe og kaker - kunne vi stige ombord i en av forsvarets ribber – ført av Vidar Sæther. Han hadde kommet ens ærend fra Gratangen for å sette oss over til Revdalen. Igjen en takk til Vidar for hans innsats. Dessverre er den originale koien revet i Revdalen. En kopi er bygd opp, og som gir et godt inntrykk av hvor isolert Jan måtte ha følt seg i denne koien – som fikk navnet Hotell Savoy. Det var i denne koien Jan tok beslutningen om å kutte av seg tærne pga. koldbrannen. Dette satte også strek over alle forhåpninger om å få Jan på føttene igjen. Det ble derfor besluttet å føre Jan på kjelke opp på fjellet slik at folk i fra Manndalen kunne komme å hente ham.

500 meter bratt stigning er slitsomt i seg selv. Hvordan det var for 4 mann som drog en kjelke oppover elveleiet er vanskelig å forestille seg. Vi kom oss forholdsvis greit opp, men for enkelte var bruk av stegjern og isøks en ny erfaring. Veibeskrivelsen frem til ”gentleman stone” er god, og vi mener at vi har avbildet rett stein. Motsatt var det imidlertid for 63 år siden. Da fant ikke hjelperne fra Manndalen steinen og Jan Baalsrud. Det var årsaken til at Agnete og Marius tok turen opp til Jan en uke etter at han var lagt i en snøhule ved steinen. Med ny proviant klarte Jan å holde ut nye dager inntil han ble fraktet videre med kurs mot Sverige. Pga. dårlig vær endte imidlertid første etappe innerst i Manndalen i en steinhule.

To i gruppen var sliten og en av disse slet med smerter i foten pga. skoene. Vi bestemte oss for å finne korteste vei ned i Manndalen. En rute rett ned i Manndalen ble valgt ut på kartet (Vallasaksla). En vanskelig rute fordi nedstigningen til Manndalen fra Revdalssiden, er utrolig bratt og med mange fjellskrenter. I tillegg er dalen veldig lang (ca 17 km). Siden dette var en utrolig flott dag i fjellet valgte jeg å skille lag med resten for å gå ned innerst i Manndalen (Skaidivaggi) hvor Jan ble ført ned. Vi skilte lag kl 1900. Jeg skjønte etterhvert at min tur kom til å medføre en ankomst langt over midnatt. For å ikke igangsette en leteaksjon snudde jeg i månelyset et godt stykke på vei mot Skaidivaggi for å forsøke en nedstigning i en dal jeg hadde sett ledet mot dalbunnen til Manndalen. Cearpamat-dalen er bratt og det ble en spennende nedstigning med stegjern og isøks i nattemørket som delvis var opplyst av månen. kl 2300 møtte jeg vår sjåfør på veien i Manndalen. Gleden av å være nede ble snudd til bekymring når hans første spørsmål var: Hvor er de andre? kl 2100 hadde han fått en telefon fra Mike om at de var på vei ned og at han kunne komme å hente dem. Samtidig fikk han beskjed om at de hadde litt problemer. Etter det hadde han ikke hørt noe.

Hva gjør man da? Gruppen hadde kart, kompass, GPS, tau, stegjern, isøks, ++ Dette kombinert med erfaring burde tilsi at vi kunne gå å legge oss. På den andre siden visste jeg at to i gruppen var sliten, de var ikke utstyrt for overnatting, de hadde ikke mat for en ny dag i fjellet, rasfaren var stor og ruten som var valgt ble karakterisert som umulig å komme ned. Jeg kontaktet lensmannen for å søke råd. Når gruppen fortsatt ikke hatt gitt livstegn fra seg kl 0300 på natten besluttet lensmannen å starte et søk ved hjelp av et helikopter. Litt over kl 0400 ble de funnet og brakt ned til skolehuset i Manndalen.

De hadde forsøkt å finne en vei ned fra fjellet men måtte snu flere ganger. Når dagslyset var borte og de fortsatt ikke visste om en mulig vei ned, besluttet Mike å grave snøhule for å overnatte til neste dag. Det var liggende i snøhulen de hørte helikopteret som leitet etter dem. Det ble en kald og våt natt for de fleste, og selv om det var litt pinlig for flere i denne gruppen så var dette den beste løsningen for gruppen som helhet.

Etter få timers søvn kom ordføreren i Kåfjord Kommune for å hente oss til et besøk ved Birtavarre sykehjem. Med seg hadde han Peder og Eliva Isaksen. Ved sykehjemmet møtte vi Nils Sneberg. Tre gjenlevende hjelpere fra Manndalen. For alle i ekspedisjonen ble dette en sterk og særdeles hyggelig møte. Her fikk vi fortalt hvordan nesten hele Manndalen stilte opp for å hjelpe Jan Baalsrud som nå var plassert i en steingrotte øverst oppe i Manndalen. Her lå han i 17 dager for å bli pleid og utstyrt slik at han var sterk nok til å ta den siste ferden mot Sverige. Vi fikk også snakket om hvordan folk i Manndalen hadde opplevd å bli nesten glemt når historien om Jan Baalsrud ble kjent etter krigen. Møtet varte så lenge at vi også ble invitert på middag. Etter besøket kjørte vi til kirkegården i Manndalen hvor Jan Baalsrud ligger begravet. Her nedla vi en krans til minnet om Jan Baalsrud. Det føltes nesten som å ha nådd målet på en pilgrimsferd.

Planen videre var å dra opp på fjellet igjen i løpet av kvelden for å møte samen Nils Johan Utsi. Der skulle vi overnatte i lavo og starte på den siste etappen mot Sverige. Etter nattens strabaser ble det klart at dette var i tøffeste laget for mange i gruppen. Vi valgte en løsning med scootertransport opp på fjellet via Lilledalen og til avtalt møtested rett opp av Skaidivaggi. Før vi startet oppstigningen ønsket jeg og Mike å finne steinhulen hvor Jan hadde ligget. Resten skulle begynne på transporten oppover til fjellplatået og vi skulle bli plukket opp etterhvert. Vi fant steinhulen etter noe leting. Det slo meg at her var det trangt, trekkfullt og fuktig på vårparten. Men er lå han altså i 17 dager.

Jeg og Mike startet oppstigningen til fjellet på ski i håp om å bli plukket opp ganske snart. Det varte og rakk – etter 10 km, all oppstigning (800 meter), noen timer senere og i månelyset dukket det endelig opp lys fra en scooter på vei mot oss. Vi fikk hilse på Nils Johan Utsi som plasserte Mike på setet bak han og meg i et tau bak scooteren. I nattmørket suste vi videre i fjellheimen med en noe redusert Mike på setet (falt og slo skulderen tidligere på kvelden) og meg hengene på slep i sterk konsentrasjon om å tolke terrenget under skiene basert på bevegelsene på baklykta til scooteren foran meg. Mo i knærne ankom vi lavoen en mil senere. Resten av gjenget hadde falt til ro og vi måtte ta til takke med det lille som var igjen av plass i lavoen. For å si det enkelt- det var ikke plass til flere etter at jeg og Mike hadde fått presset oss ned i horisontal stilling.

Etter frokost på mandags morgen dukket Nils Johan Utsi og Kjetil opp utenfor for å klargjøre vår ferd mot Sverige. Etter avtale stilte Nils Johan opp med to reinsdyr og en slede. Kjetil og Chris (han hadde såpass mye smerter i foten pga. skoene, at han kjørte scooter de neste to dagene) ble igjen for å rigge ned lavo og pakke utstyr å sleder som scooterne skulle frakte med seg. Med Nils Johan først og to reinsdyr i følge satte gruppen kursen mot Sverige. Igjen hadde vi den rette følelsen av hvordan den siste etappen mot Sverige fortonet seg for Jan Baalsrud. Snøværet om morgenen forsvant og påskeværet kom på plass.

Når vi nærmet oss lunsjtid var det to ting som begynte å bli klart for gruppen: Det ene var at Nils Johan og reinsdyrene ikke var vant med å ta seg fram på denne måten og det andre var at alle på toppbestigningsski (dvs alle med unntak av meg og Mike) innså at dette ikke var egnet utstyr på ”flatmark”. Det endte med at jeg tok et reinsdyr på slep (helt sant) og Nils Johan la det andre reinsdyret på sleden frem til stedet hvor vi hadde bestemt lunsjstopp. Nils Johan vartet opp med en fortreffelig lunsj i fjellet. Isfiske ble det også tid til og fangsten besto av to fine røyer. Vi etterlot reinsdyrene her slik at Nils Johan kunne plukke dem opp på returen. Alle på toppbestigningsski valgte scootertransport videre. Skiføret i fjellet var fantastisk og jeg og Mike fikk en flott skitur de resterende 9 km til hytta hvor vi hadde bestemt neste overnatting. I Loassuhytta vartet Nils Johan opp med ny samisk tradisjonskost. Ikke alle kostet innpå når de oppdaget at gryta inneholdt reinsdyrstunger og blodpølser. :-)

Neste dag (tirsdag) foreløp omtrent som siste del av forrige dagen. Scootertransport for alle på toppbestigningsski. En flott 25 km skitur for meg og Mike frem til Kilpisjärvi i Finland. For hjelperne til Jan var denne etappen meget spennende. Det var stor risiko for å støtte på tyske grensepatruljer, og Jan var i beredskap med pistolen. I Kilpisjärvi overnattet vi til onsdag. Onsdag gjennomførte alle sammen de siste kilometerne inn i Sverige på ski. På denne strekningen ble det løsnet skudd mot samene som fraktet Jan, men farten til samene var mye større enn tyskere på ski. Etter behørig jubel for å ha nådd målet kjørte vi ned til Sarrakoski for å se stedet hvor Jan ble hentet med fly. Ved grensen til Norge sto igjen Vidar Sæther klar til å frakte oss tilbake til Tromsø. En sliten gjeng takket Vidar og forsvaret for alt arbeidet han har nedlagt for at ekspedisjonen skulle nå sitt mål


SLUTTKOMMENTAR
For meg har turen i Jan Baalsruds fotspor vært en bekreftelse på hvor viktig hjelperne er for at man skal lykkes. Våre sponsorer har bidratt til at sjøreisen fra Shetland til Norge og samarbeidet med samene var mulig å gjennomføre. Begge deler er sentrale elementer i denne historien. En stor takk til våre sponsorer. Hjelpen fra Forsvaret har vært utrolig viktig. Uten Forsvaret ville ekspedisjonen ikke kunne blitt gjennomført så nært opp til den virkelige historien og med den fremdriften som har vært underveis. En stor takk til forsvaret ved general Grandhagen og Vidar Sæther. Baalsrudstiftelsen har vært helt fantastisk. De har lagt til rette for alle våre møter med gjenlevende, overnattingsmuligheter, m.m. En stor takk til alle dere – og dere er mange. Vårt samarbeid med forfatteren og tremenningen Tore Haug har gitt ekspedisjonen utrolig stor kunnskap om denne viktige hendelsen i Norge under 2. verdenskrig. En stor takk til deg Tore.

Den største takken ønsker jeg likevel å rette til alle hjelperne til Jan Baalsrud som vi fikk møte underveis. Fantastisk flott at dere ville dele historien med oss.

Jeg har fått anledning til å treffe mange nye hyggelige mennesker. Det har vært trivelig hele veien. Optimismen, pågangsmotet og humøret har vært med underveis. En ren engelsk ekspedisjon hadde ikke lyktes, men en engelsk/norsk gruppe sammen med alle våre hjelpere og sponsorer lyktes å følge fotsporene til Jan Baalsrud. Dett var også første gang det ble gjort på samme tid som flukten fant sted. En sterk historie også i vår tid. Tusen takk til alle sammen.