Også etter døden er det skille….

Gravplassen i Sololà ligger helt ut på kanten mot vulkansjøen med utsyn over Lago de Atitlan.

Gravplassen understreker skillet mellom Mayafolket og ladinos. En steinlagt veg deler gravplassen i to.

Mayafolk til venstre og ladinos til høgre.

Tidligere ble avdøde lagt i jorda, men pga plassmangel er bunkerslignende sementklosser tatt i bruk. En "bunkers" er et familiegravsted.

Dersom en ikke har råd til å kjøpe eget gravsted, kan man kjøpe plass hos kommunen. (Bakerst på bildet) Det er også mulig å låne hos andre som har plass.

Noen familiegravsteder er ekstra forseggjorte.

Navneplatene varierer fra enkel håndskrift til plater som sier noe om hva avdøde har vært opptatt av.

På delen der Mayafolket ligger, står det enkelte steder små trekors i passasjene. Dette er mennesker som ikke har hatt råd til eget gravsted eller å kjøpe av kommunen.

De dødes dag.
På de dødes dag blir gravstedene pyntet, og slektninger hedrer de som har gått bort ved å ta med seg mat og drikke på kirkegården. Helst det den avdøde likte best.  På kirkegården spiser og drikker slekt og venner. Musikkgrupper spiller musikken som avdøde likte.

Mer på Trude Veslegard sin blogg.
(Skroll deg nedover til nesten starten av bloggen)

Begravelsene blir ofte en blanding mellom katolsk og tradisjonell Maya.
 

Det sjuende programmet sendes fredag 11. mars kl 21 (og 22.45)

 Mayafolk og ladinos ligger adskilt, men utsikten mot vulkansjøen  Lago de Atitlan er iallfall den samme... Kirkegården har kanskje den fineste plasseringa i hele Sololà

(Foto: Trude Veslegard)